1999 -Arctic Trophy

Dette er et lite resyme fra nevnte tur skrevet i all hast. Mulig det vil bli enkelte oppdateringer etter hvert bare tiden strekker til. Har du spørsmål eller kommentarer til turen, er det bare å ta kontakt.

I begynnelsen av september reiste en liten norsk gruppe til Russland for å delta i Arctic Trophy. Gruppen bestod av to LR 110 og en 90. Alle med diesel. Alle reiste uavhengig av hverandre. To av oss møttes i Kirkenes for felles grensepassering. Reisen opp til Kirkenes er det ikke så mye å si om, en tur gjennom Sverige og Finland uten noe spennende å se. Ingen av oss hadde vært i Russland tidligere, og spenningen over hva som ventet oss var stor. Men alt gikk overraskende greit. Rundt 45 minutter fra første passering til vi var ordentlig inne i landet. Veiene var smale og meget humpete. Men med Land Rover og en trophy i sikte, så gir jo dette den rette ”følelsen”. Murmansk var målet, og dit er det 24 mil å kjøre. Underveis passerer vi Nikkel. Dette er et trist syn. Naturen er helt ødelagt.

nikkel

Faktisk mye verre enn jeg trodde. Vi skal være glad vindretningen ikke er vestover mot Norge. Alt er grått, folk smiler ikke, mange gamle og dårlige biler. Jeg tror ikke jeg så et eneste rundt lastebilhjul! Noen ganger fikk vi se tidligere kjøretøyer fra bl.a.  Norge. Gamle Oslo-busser og enkelte biler med Telenor reklame. Mon tro om de er stjålet? Området mellom Kirkenes og Murmansk består stort sett av alt du forbinder med militæret. Og etter kommentarer fra Norge om at ”de” vil overvåke oss hele veien, gjør ikke spenningen mindre. Nok et sjekkpunkt må vi igjennom før vi kommer til Murmansk. Det går greit denne gangen også. Det tar fire timer før vi kommer til Murmansk, og vi har ikke akkurat kjørt sakte. Støtdemperne har fått jobbe hardt. Heldigvis hadde jeg nye….. Nå var det bare å finne hotellet vi skulle møtes ved. Det går forholdsvis greit. Murmansk er ingen stor by. På parkeringsplassen er det allerede ankommet flere terrengkjøretøyer. Alle er russiske og med store hjul og annet ekstrautstyr for en tur i terrenget. Ikke alle bilene er av russisk opprinnelse. Parkeringsplassen er bevoktet for å hindre tyveri av utstyr og biler. Etter en kjøretur på 230 mil skal det bli godt med et skikkelig måltid og ei god seng. Chili Con Carne på boks har ikke akkurat sørget for frisk luft og rolig mage…… Hotellet var av god kvalitet, pene lokaler og god mat. Prisen er heller ikke avskrekkende. For 100 nok fikk du forrett, middag og drikke til. Så for første gang fikk jeg en smak på russisk kaviar. Godt var det. Siden vi ikke hadde noe særlig informasjon om hva vi gikk til, gledet vi oss til briefingen. En ting er sikkert, ingenting er et problem for russere. Dette skulle vi få erfare seinere. Vi hadde hele tiden trodd dette ble en slags safari for oss med muligheter for å kjøre rundt de verste hindringene. Tross alt skulle vi ikke være med i konkurransen. Det gjaldt visst ikke bare oss. Rundt halvparten stilte utenfor konkurransen. Vi betalte rundt 1.500,- nok pr deltakerbil. Seinere på kvelden ankom Kjetil med sitt følge til hotellet. De hadde kjørt fra Oslo og hit på nesten 24 timer. Noen tok en tur i baren på kvelden. Andre trengte litt hvile etter en lang kjøretur. Neste morgen var det oppmøte på torget i byen. Her stod alle 43 bilene klare til start. Vi la med en gang merke til hvor godt utstyrt de fleste bilene var, store hjul, snorkel, winch  og hi-lifter. Det var til og med en del 2 og 3 akslede lastebiler med trekk på alle hjula. Det ble anbefalt større hjul og winch, men vi kom da igjennom den tekniske kontrollen. Vi skulle jo bare være med! En og en bil kjørte ut av torget med folkemassen jublende på hver side. Dette var moro. I kolonne ut av byen med politi foran bar det først til en kirkegård hvor to fra arrangøren lå begravet etter en ulykke 14 dager tidligere da de testet ruta vi skulle igjennom. Vi ble stoppet ved grava for å se. Dessverre forstod ikke vi russisk så godt. Jeg og Jan Angell gikk like godt bort til feil grav hvor de hadde en annen seremoni. Pinlig!

bil_i_vann

Så ble det frikjøring til starten av etappe 1. Med russiske kart sleit vi litt med å finne stedet. Men vi hang oss på andre biler. Fort gikk det. Over 100 km/t på disse veiene holdt selv for oss med Land Rover. Ved start ble det en del venting. Konkurranse deltakerne kjørte først. Det var bare å kjøre etter noter på raskest mulig tid. (samme som på rally) Endelig vår tur og vi er i gang. Turistklassen trodde vi. Første hinder ble en sandbakke. Mange hadde problemer så det tok litt tid. Kjetil i sin overlessede 110 måtte taues den siste kneika. Turbodieselen er nok litt for svak her. Jeg var sikker på at min 110 TDI ville greie dette fint, men en av russerne ville absolutt ha meg til å kjøre en annen veg rundt. Jeg gjorde det. Om det var det lettere er jeg ikke sikker på. Truls i sin 90 med 300 TDI nærmest fløy rett opp. På toppen møttes vi, Truls med armen ut av vinduet og smil om munnen tuter overlegent på alle som er i vegen. Også meg.   Så langt ser det ut til å bli en grei tur inn i de dype skoger. Seint på ettermiddagen møter vi på våre første utfordringer, en myr strekning på 50 meter. Mange biler kjører seg fast, også jeg. Men med winch skal det gå greit. Dessverre virker den ikke!!! Truls i sin 90 greier å dra meg tilbake. Velger ny rute og det går greit. Truls har som vanlig ingen problemer. Kjetil i sin 110 blir også tauet ut, av en russisk lastebil. Problemet med winch ordnes greit. Kun jordingsfeil. Mørket har senket seg over skogen og vi har fortsatt langt igjen før vi når dagens camp. Vi veit det skal være en elvekryssing litt lenger fremme. En punktering og en time kjøring til og vi er fremme ved elven. Overraskelsen er stor da vi ser alle bilene som ligger druknet i elva. Her kunne vi tenke oss å kjøre rundt. Men det er lettere sagt enn gjort. I følge russerne er dette eneste mulighet. Elva er kanskje 30 meter bred med stri strøm og 1,2 meter dyp. Dette er egentlig ikke det vi frykter mest. Det er mørkt, klokka har passert midnatt og det er store steiner i elva. På dagtid tror jeg det hele hadde vært mye greiere. Vi må nå drøfte hva vi gjør videre. I følge kartet vil det bli verre på neste etappe.

dypt_vann

Russerne snakker hele tiden om ”no problem”. Men de har drukket vodka, og det har ikke vi! Noe av frykten fra vår side skyldes at vi er langt hjemmefra uten all verdens deler, og at bilene våre ikke er utstyrt så godt for disse forholdene. Vi var enige om å holde sammen. Returnerer vi, er det på egen hånd. Vi velger å fortsette…… En av russerne virker pålitelig og skal veilede oss igjennom. Først uti er Truls med sin 90 og en russer foran med vannet til livet. De velger en litt annen rute. Og det ser ganske lovende ut. Men nei, plutselig står bilen bom fast. Det viser seg at han er kilt mellom to store steiner. Frem med hi-lift. Det er nytteløst i den sterke strømmen. Winchen fra en av lastebilene tas i bruk. Nå har ikke Truls og 90’n noe valg. Det går i grunnen over all forventning. Litt våt i rumpa, ellers ingen nevneverdige skader. Så er det min tur. Vi fester et tau mellom oss og lastebilen foran i tilfelle vi får problemer. Spenningen er stor, for sjåføren i lastebilen er ”mister vodka”, som vi har begynt å kalle ham. På taket mitt ligger Jan-Tore med sin kraftige lommelykt for se etter hindringer. Dette tror jeg ble redningen for oss. Vi hadde ingen problemer med å komme over på egen hånd. Dessverre hadde lastebilen foran oss det. Og det skyldes for mye vodka etter min mening. Vannet steg til omtrent midt på leggen. Hovedlyktene likte ikke vannet som fylte dem, det ble mørkt.

sprut

Ellers gikk det veldig greit. Kjetil fulgte samme prosedyre og kom seg greit over. Noen hundre meter igjen og vi kunne slå opp teltet kl. 03.00. Neste dag ble det liv i leieren allerede kl. 07.00. Ikke mye søvn å få. Det ble en liten seremoni ved elva etter de som omkom, og noe tid til å sjekke biler og status for hva vi gjør med resten av turen. Presidenten for arrangementet besøker oss sammen med en engelsk og russisk talende tysk journalist. Dette var en samtale vi burde hatt før vi begynte! Flere av de andre syntes vi hadde somlet en del. (Tok bilder osv) Og selv om en del av gruppen ikke konkurrerte, var de motivert for å kjøre raskt. Enten måtte vi gi oss nå og få følge med supportbilene til sist ut av området. (Det var jo samme løypa som alle andre måtte bruke.) Vi bestemte oss for å gjøre en skikkelig innsats og vise dem hva vi kan! Full av optimisme reiste vi av gårde. Nå var det ikke vi som sinket, ved hver eneste hinder hoppet det en haug med russere ut av bilene for å dirigere. Heldigvis hadde jeg Jan-Tore som co-driver, vi fungerte utrolig bra sammen. Han sjekket ut hindringene (myr med stein) og loset meg og de andre trygt over. Det ble ganske imponerende å se hvordan Kjetil sin standard overlessede 110 som er en familiebil til dagelig greide seg. Det sier nok litt om Kjetils egenskaper som sjåfør også. Slik fortsatte vi timevis på myrer gjennom skogen. I følge kartet skulle vi støte på en vanskelig hindring. Og det skulle vise seg å være litt av en oppgave. I myra foran oss så det ut som en slagmark! Bilene lå strødd overalt sunket langt ned i myra. Vi hadde ikke en gang lyst til å winsje bilene i gjennom. Dette så ikke lyst ut. Men det er utrolig hva litt mat kan gjøre med hjernecellene. Vi fant noen russere å samarbeide med, samlet mange stokker og tok i bruk de sandstigene vi hadde. Her fikk alle nok å gjøre. Vi lirket en og en bil over uten særlig problemer. Det tok oss 2 timer for 6 biler. Lurer på hvor lang tid de andre brukte i myra pr. bil? Så ble det noen timer igjen med de vanlige myrene. (Det er mye stein der, og de er plassert i myrene….) Neste hinder skulle være nok en elvekryssing. Den var dypere men ikke så bred, i følge boka. Denne elven var et utløp fra en større innsjø. Dette så helt utrolig ut. Pene naturomgivelser og kjøring langs den steinede bredden til innsjøen før vi nådde elveløpet. Vannføringen var stor. Jan-Tore vasset uti som vanlig for å finne det rette sporet. Bilen dukker ned i elva, vannet fosser over panseret før vi noen sekunder seinere er på veg opp på den andre siden. Det gikk ikke fullt så godt med Jeepen som forsøkte seg etter oss. Midt i elva stoppet motoren og alarmen ble utløst. Det var med stolthet vi tauet den opp land. Det gikk like greit med resten av den norske kolonnen. På andre siden stod flere druknede russiske biler og ventet på hjelp. En av disse trengte tydeligvis noe til bilen sin. På russisk og norsk forsøkte vi så godt vi kunne å forstå hva det kunne være. Det endte med at vi trodde han var tørst, og rakte ham vår vannflaske. Uttrykket til stakkaren etter første slurk kan ikke beskrives. Han hadde nok forventet vodka…… Turen gikk videre og mørket senket seg igjen. Nå gikk det noe greiere uten alt for mye fastkjøring. Men enkelte ganger stoppet det opp. Til slutt nådde vi den store innsjøen hvor neste camp skulle være. Klokka var nærmere 04.00 på morgenen. Vi kjørte langs fine strender, krysset sjøen flere steder, men vi fant ikke de andre. Vi valgte å slå leir langs bredden. Neste morgen traff vi på en av russerne som viste veg til de andre. Vi får applaus ved ankomst. Det var tross alt bare 15 biler som har fullført så langt. Til og med Murmansk TV dukker opp for et lite intervju. Resten av dagen går med til hvile, reparasjon av biler og mye leking i sjøen. Til og med et bad er det rom for. Nå er det stort sett landevei ned til neste ”by”. Vi velger å gi oss mens leken er god for å sette nesa hjemover neste dag. Det er ikke stort å si om hjemreisen, den gikk på typisk humpete russiske veier gjennom sterkt forurensede områder. Forøvrig kan du lese mer om turen i Vi Menn nr 40 1999. Dette har vært en opplevelse jeg sterkt kan anbefale andre. Den største utgiften er reisen til Murmansk. Når du først er der kan det være lurt å fylle opp drivstoff før hjemreisen. Visum med ei natt på hotellet kostet 1.500,- Her er det sikkert muligheter for å finne rimeligere løsninger. For å delta kostet det også rundt 1.500,- pr bil. Mat og opphold ellers ble meget rimelig da man bodde i telt.




 

at_elvkjetil
at_3aksling
 at_bakke
at_busk
at_dekk
at_oversikt

 

at_elvtruls
 

at_dom2
 

at_winsh
Advertisements

Leave a Reply

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s