2002 – Australia –

Australia sommeren 2002

Etter flere år med sparing kunne endelig en av drømmene våre oppfylles. Jeg, Hilde og barna på 2 og 7 år skal reise til Australia! Selv om vi har spart til dette i lengre tid var det ikke før i mars 2002 vi tok avgjørelsen om å reise allerede denne sommeren. Det ble en del å organisere. Blant annet skulle vi leie en bil beregnet for bushen. Og flybilletter ble ikke så enkelt som en skulle tro. Men med god hjelp fra My planet gikk det greit og prisene deres var bedre enn de fleste andre. For ikke å snakke om den gode servicen.

Etter en del undersøkelser om å frakte egen bil ned eller å leie en, falt valget på å leie siden vi ikke skulle være der mer enn 5 uker. Internett er et fremragende verktøy for dette formålet. Kravet vårt var en stor 4wd helst med noe campingutstyr. Toyota og vanlig utleiefirmaer fantes det mange av, men de hadde ikke så mye erfaring med å utstyre bilen etter vårt ønske. Tross alt var vi 4 personer og vi måtte også ta hensyn til hvor bilen kunne avhentes og leveres. Etter et godt tips kom vi over et selskap som leide ut Land-rovere slik vi kunne tenke oss det. Valget vårt falt på en LR 110 300TDI STW med taktelt, kjøleskap, kjøkken og annet nødvendig utstyr. Til og med soveposer var med. Vi behøvde bare å bringe med oss en tannbørste hver…… Av sikkerhetsutstyr fulgte det med en vhf-radio, GPS og en EPIRB (Nødpeilesender). Aussietrax (http://www.aussietrax.com.au/) har sitt hovedkontor på østkysten, men de gir muligheten for å hente og bringe andre steder også. Jeg kan på det varmeste anbefale dem. De var både raske til å svare på henvendelse, seriøse og hadde god service.
Vi avtalte å hente bilen i Darwin og avlevere den i Brisbane.

Flyreisen

Fredag 21. Juni klokka 15.10 satte vi oss på flyet fra Gardermoen. Vi hadde på forhånd forberedt oss så godt som mulig på den lange reisen. Spesielt var vi spente på hvordan barna ville takle dette. Første mellomlanding (flybytte) ble London og 5 timers venting der. Dette gikk greit. Neste flybytte ble i Singapore. Da hadde vi sittet 12 timer på flyet, så det ble godt å komme seg av. Siden det var lørdag kveld her nede så var det ganske stille. En fin flyplass hvor vi benyttet anledningen til å handle meget billig fotoutstyr. Etter nye 5 timers venting her bar det videre mot Darwin. Fire timers flytur i vente og endelig fremme. Ungene hadde det veldig bra på turen. Blant annet kan vi være glad for utvalget av filmer på flyene og at de er så små at det kunne sove i setene eller på bordet foran oss. Det var nok verst for far som ikke greier å sove sittende..

Darwin

Etter over 30 timers reise landet vi 05.15 lokal tid søndag morgen. For en del år siden hadde min kones familie vært vertsfamilie for en australsk student og hans mor skulle møte oss, og vi skulle bo hos henne de førstedagene. Dette var egentlig veldig praktisk slik at vi hadde et greit tilholdssted mens vi fikk organisert oss for turen. Selv om det var beksvart ute og midt på vinteren var det godt og varmt for oss nordmenn. Varmen sammen med palmene som svaiet i en lett bris gjorde at humøret og forventningene steg betraktelig.
Etter en tidlig og god frokost bar det rett til sengs for alle sammen. Gjett om vi sov godt!

Reisen begynner

Torsdag ettermiddag møter vi representanten fra Aussietrax hos den lokale Land Rover forhandleren. Bilen har vært igjennom en helsjekk. Vi går i gjennom utstyret og andre opplysninger. Det er en meget stygg lyd i girkassa får jeg opplyst av de fra verkstedet. Det skal ikke være noe problem og feilen ligger visst i reduksjonskassa. Vi stoler på dem og reiser fornøyd av gårde. Det første jeg legger merke til er at lyden blir borte i 4. gir. Etter min mening tyder dette på hovedkassa, og jeg tenker litt på om det er jeg eller verksmesteren som har rett. Men vi skal tross alt kjøre på ”vanlig” veg de nærmeste dagene så hvis det skjer noe får vi i alle fall hjelp raskt.

Fredag morgen reiste vi sørover med Lichtfield nasjonalpark som første mål. Stedet er blant annet kjent for fossefall og badekulper. Det var en god følelse å reise videre nå. Etter kun få timer svinger vi av hovedveien og våre første støvete og humpete grusveger setter oss på prøve. I de verste vaskebrettene hører jeg noen skranglelyder som jeg ikke liker helt. Jeg kryper under bilen, gynger på den og ser på støtdemperne uten å finne noe. Vi kjører videre og finner både foss og badekulp. Et fantastisk sted med krystallklart og ”kjølig” ferskvann som vi satte pris på i varmen. For varmt var det med noe over 30 grader i skyggen.
Herfra reiste vi litt til og kom til Katrine om kvelden. Vi tok inn på en enkel campingplass. Vi tenkte det kunne være greit første kvelden siden vi ikke hadde blitt helt kjent med utstyret og teltet ennå.
Bilen var utstyrt med et stort taktelt med et fortelt hvor vi kunne krype rett opp i senga derfra. Kjøkkenet bestod av en modul som vi trakk ut av bakdøra. Denne inneholdt 2 gassbluss, vask, utstyr og en 60 liters vanntank. Videre hadde vi et stort kjøleskap i bilen som holdt mat og drikke kjølig uten problemer.

Det blir tidlig og brått mørkt. Allerede ved 18-tiden begynner det å mørkne. Derfor er det lurt å finne et sted å slå leir for nattet før denne tid. Ikke er det så lurt å kjøre i mørket heller. Det er mange dyr, særlig kenguru som hopper i veien. Nå tror jeg Land Roveren vår med kufanger ville taklet dette veldig bra, men det er ikke sikkert ungene ville blitt så glade for å se dette ”nusselige” dyret knust i grillen på bilen.
De neste dagene gikk rett vestover og ble mer eller mindre transportetapper. Veiene er flotte og milene går unna. For første gang fikk vi merke hvor plagsomme insektene kunne være da vi skulle raste og spise lunsj. Minstemann var helt panisk, broren nektet å spise og vi fikk mer fluer enn brød i magen. Hvis det skulle bli slik fremover så det ikke lyst ut for oss. Heldigvis viste det seg å være et engangstilfelle for oss.
På en annen rasteplass greide en av disse evig omstreifende turister å skremme kona mi slik at jeg virkelig måtte berolige henne. Vi fortalte hvor vi hadde tenkt å reise, og han kunne konstantere at dette ville by på store utfordringer og farer. Vel, jeg ble glad og kona redd. Mulig han hadde rett, men for oss ble det ikke verre enn forventet. Blant annet hadde vegen til Bungle Bungle blitt så dårlig i år at det ville ta 8 timer hver veg. (8 mil). Jada, vegen var dårlig, det tok tid, men ikke så lang tid. Den største diskusjonen hadde vi etter å ha hørt om alle farene i Simpson ørkenen.

Kimberely

Kimberely er kjent for å være noe av det fineste området i Australia. Vi hadde planlagt å ta en og runde her, men ut fra ungenes behov og alt for mye bilkjøring måtte vi nøye oss med kun ei natt her. Til gjengjeld er det vel denne overnattingen vi husker best. Vi tok av fra veien og fulgte noen spor langs en elv oppover. Vi trosset advarslene om krokodiller og fant en fin plass bare 30 meter fra elva. Det var såpass bratt her at vi regnet det som lite sannsynlig at krokodillene ville komme opp til oss. Dessuten sover vi høyt og trygt på taket.
Solnedgangen, stillheten og stemningen den kvelden gjorde at vi der og da bestemte oss for å se mer på Kimberely neste gang vi skal hit.
Allerede nå merket vi godt at det ble mye kjøligere om kveldene og nettene. Men heldigvis blir det godt og varmt når solen står opp.

Bungle Bungle

Det finnes mange steder i Australia hvor reise-guidene sier at hit må du bare. Og i tillegg til steder vi allerede har vært så er Bungle Bungle et slikt sted. Dette ligger jo også mer eller mindre langs det blir bare en avstikker på 100 kilometer hver vei. Men det tok tid. Veien var meget humpete med mye skarpe steiner og utallige elvekryssinger. Vi falt for fristelsen å kjøre fortere enn vi burde for å øke komforten og øke hastigheten. Men det skulle vise seg seinere at vi ble straffet for dette. Det går nemlig hardt utover dekkene. Vi brukte likevel fire timer på disse 8 milene. Dessuten ble jeg mer bekymret for støtdemperen uten foringer. Den skranglet og lagde mye bråk.


I denne nasjonalparken som så mange andre, er det ikke lov å campe hvor som helst. Men til gjengjeld har de laget fine områder med muligheter for vann og bål. Og for de med aggregater eller annet utstyr som bråker blir henvist til egne områder. Bungle Bungle er et spesielt område. Merkelige fjellkjeder og formasjoner. Men jeg tror nok at en får best inntrykk ovenfra. Det er sikkert derfor det var mange tilbud om fly og helikopterturer for turistene. Solnedgangene og oppgangene gir fjellene et flott rødskjær. Etter tips fra parkvokteren valgte vi å reise ut tidlig neste morgen for å gå til blant annet en stor hule ( ) . For på denne tiden ville solen gi et flott lys inn i hulen. Dessuten er det ikke så varmt om morgenen. Dette er også den første natta vi opplever kuldegrader. Med de tynne soveposene vi hadde måtte vi sove med genser og bukser på.

Halls Creek

Nå er ikke Halls Creek akkurat noen storby, i alle fall ikke i våre øyne. Men de hadde det mest nødvendige som trengs. Deler til Land Rover fantes ikke, men jeg kjøpte noen foringer til Toyota som jeg mente kunne tilpasses. For å komme litt vekk fra støy valgte vi å reise litt ut av ”byen”. Nærmere bestemt så havnet vi i Old Halls Creek. Dette er en av de store gullgraver byene fra tidligere tider. Det er jo ikke så mye igjen av den nå, men de hadde restaurert det som fantes og laget noe informasjon. Det eneste som fantes her i tillegg var en gård som drev dette som campingplass. Vi tok inn her. Det kan være greit med tilgang på varmt vann og et sted å være når jeg forsøker å reparere støtdemperen.

Det var jo ikke så mye verktøy i bilen så jeg spurte eieren av campingplassen om å få låne. På denne måten ble vi litt kjent med disse folkene. En av de som bodde der var gullgraver. En moderne en med lastebil og borerigg. Det var i grunnen morsomt å overhøre deres diskusjoner av prøvene de har tatt ut. Jeg vil ikke påstå at de så rike ut, så jeg antar at de store gullmengdene ikke er funnet ennå. Landskapet er goldt med lite vegetasjon. Om sommeren er det vanligvis 60 varmegrader her. Jeg fikk låne verktøy og foringen ble tilpasset med hjelp av brødkniven til mor. Den holdt resten av turen. Jeg følte det var viktig å få ordnet bilen før vi skulle krysse Tanami-ørknenen. For nå ville det bli 100 mil til neste by.

Tanami ørkenen

Vi forbinder kanskje ørkener med løs og myk sand. Slik er ikke denne. Du finner ganske mye vegetasjon her. Veien er ikke dårligere enn at du kan benytte vanlig personbil her selv om veien er ganske humpete med mye småstein. Vi hadde 50 mil foran oss før vi ville komme til Rabbit Flat med muligheter for drivstoff og andre forfriskninger. På denne strekningen så vi ikke en eneste bygning. Det føles faktisk ganske rart å kjøre så langt uten å se noe som helst. Landskapet var ensformig og ganske kjedelig etter hvert. Men dette er tross alt en ”snarvei” til Alice Springs. Mens resten av familien sov humpet vi av gårde i 80 km/t. Plutselig kjenner jeg at bilen skjener hardt mot venstre. Jeg skjønner med en gang at vi har punktert. Selv om det er noe ubehagelig å punktere på denne måten så var det ikke noe dramatisk. Jeg tenkte mer på at vi nå hadde kun ett reservehjul etter skiftet, og vi veit ikke tilstanden på resten av hjulene. Det verste var at reservehjulet vi satte på også lakk litt luft. Med 70 mil til neste mulige sted å reparere hjulene så ble vi noe bekymret. Men det øker jo bare spenningen ble vår trøst.

Etter 50 mil var det blitt mørkt og vi var fremme ved Rabbit Flat. Stedet består av en bygning og noen tanker som står på stativ. Når vi går inn finner vi huset ganske trivelig og velholdt. Her er det mulig å kjøpe forfriskninger og mat i tillegg til drivstoff. Vi betaler litt for å campe på et avsatt område, og med streng beskjed om å passe på maten for å unngå Dingoer. Så slår vi leir igjen med matlaging og bål som etter hvert har blitt et vanlig rituale.
Neste morgen etter nok en kald natt står vi opp til solskinn som varmer godt.
Etter en fortjent iskrem til barna setter vi av gårde igjen. Men våre kjære Land Rover har mistet trykket på clutchpedalen. Dette er ikke noe morsomt her ute i ødemarka uten reservedeler og verktøy. Men litt lufting på slavesylinderen gjorde susen. Og med 30 mil til neste ”hus” ble vi noe bekymret over situasjonen.

Alice Springs

Men vi nådde Alice Springs uten noen problemer. Alice Springs er en slags hovedstad for all utfart i ødemarka. Byen var i grunnen trivelig og hadde alle fasiliteter en kunne tenke seg. Etter ei natt på campingplass og en tur på byen for å innta en bedre middag bestående av kenguru og krokodille, er Land Rover forhandleren klar for et besøk. Jeg antyder slavesylinderen og dårlige støtdempere. De mener mastersylinder og vi blir enige om å bytte begge deler. Visa informasjon blir utvekslet med utleier av bilen vår og jobben utført i løpet av dagen. Historien til Alice Springs er både lang og spennende, som burde studeres nærmere. Men vi har dårlig tid og reiser videre mot Ayers Rock (Uluru). Dette er et obligatorisk besøk, spesielt hvis en likevel er i nabolaget. Det er jo bare 45 mil hver veg hvis du tar den korteste vegen. Etter dette besøket som var verd kjøreturen skal vi endelig sette kursen østover mot kysten. Varme og badeliv begynner å friste oss.

Simpson ørkenen

Men først skal vi krysse Simpson ørkenen som er en av mine høydepunkter for turen. Det er kommet fram mange advarsler om hvor farlig dette kan være, men det gjør det hele enda mer spennende for oss. Før vi tar fatt på denne etappen tar vi oss et ”siste bad” i xxxxxx som er en naturlig oppvarmet kilde med temperatur på over 40 grader.

I Simpson ørkenen er det flere mulige ”veivalg”. Vi tenker å ta den som ansees for å være vanskeligst, nemlig French line som er en snorrett veg kjørt opp med bulldoser for lenge siden. Det spesielle med denne ruten er alle sand-dynenene som må forseres. De kan være ganske store og er vanskeligst å forsere i vestenden og brattest fra øst mot vest. Vi måtte rygge ned for å ta ny og større fart noen ganger, men bortsett fra det var det ingen problemer.


Noe mer ubehagelig var at verkstedet ikke hadde byttet støtdemperne, noe som gjorde det utrolig slitsomt å kjøre. Gjennomsnittshastigheten lå rundt 15 km/t den første dagen. Derfor valgte vi å krysse rett sørover for å komme inn på en annen bedre veg men er 15 mil lengre. Men egentlig var det ikke så dumt valg, for naturen på denne runden var både varierende og spennende. Ikke nok med at verkstedet droppet å bytte støtdempere, vi fikk problemer med clutchen igjen og det viste seg at de ikke hadde byttet slavesylinderen likevel. Dette er ren svindel og kan være ganske farlig hvis en tar i betraktning hvor vi skulle kjøre.
Simpson ørkenen er for meg den flotteste opplevelsen på turen. Jeg tror det blir vanskelig å beskrive denne opplevelsen. Følelsen av å være alene, stillheten og den flotte naturen er nok hoved årsaken for dette. Det å sitte der med et bål morgen og kveld å se solopp- og nedgangen må bare oppleves.
Kona mi trivdes nok ikke like godt. Jeg kan godt forstå det for det var kaldt om natta, konstant med sand i klær og sengetøy og kanskje noe ensomt. Ungene derimot lekte når de hadde muligheten og så ut til å kose seg her som alle andre steder.
Etter 3 døgn her kom vi oss gjennom og ankom Birdsville møkkete og slitne. Det er ikke så mye å si om Birdsville annet enn at det er et lite sted med muligheter for å handle det aller nødvendigste. Og så er det et populært sted å overnatte for de som skal krysse ørkenen. Nå har vi tilbringet over 14 dager i telt så vi unnet oss ei natt innendørs med gode dusj og vaskemuligheter.

Birdsville

Etter en god natt søvn i reint sengetøy og varme omgivelser så vi nå bare frem til å tilbringe resten av tiden på østkysten i sol, strand og varme. Men det er tross alt 180 mil dit. For det meste på asfalt av varierende kvalitet.
Med godt humør og lengsel i blikket satte vi kursen østover. Men etter bare noen timer merket vi at det kanskje ville ta lenger tid enn planlagt å nå østkysten. Veiene var såpass dårlige at det tok tid å kjøre. Men heldigvis ble det grei asfalt med plass til en bil i bredden etter hvert. Og når vi møtt andre biler var det bare å legge den ene siden av bilen på grusen. Dette ble en rein transportetappe for oss. Men vi la merke til at det var mange fine og spennende områder langs veien. Til barnas glede krydde det av kenguru langs veien. Særlig om ettermiddagen og kvelden. Derfor ble det ikke aktuelt å kjøre om kvelden. Det er ikke det at bilen ikke hadde tålt det, men det blir mye griseri.

Endelig østkysten

Vel etter 3 harde døgn på veien var vi endelig fremme på østkysten. Nærmere bestemt Hervey Bay hvor også eierne av bilen holder til.


Etter ei natt på campingplass, vask av mennesker og klær og leiking på stranda ble bilen klargjort for en tur til Fraser Island. Vi kan trygt si at dette er et paradis. For meg personlig ble det kanskje litt mange turister for å være helt perfekt. Men ved å reise litt lenger nord eller sør så slipper du unna det meste. Det skyldes først og fremst begrensningene på hvor du kan kjøre med en leiebil. Fraser Island er en kjempestor øy av sand. Men det er mye varierende vegetasjon likevel. Du finner mye informasjon om Fraser Island på nettet.
For oss som liker å kjøre offroad så er det et morsomt område uten alt for store utfordringer.
Det en skal passe seg litt for er tidevannet. Men på det ”lovlige” området så jeg ingen problemer selv ved høyvann. Men lenger nord og vest på øya er det ikke så lang-grunt så her kan nok tidevannet overraske mer. Øya består av flotte innsjøer med det blåeste vann og hviteste sand du kan tenke deg. ”Vegene” du kan benytte består av løs sand. Den har en 7 mil lang strandlinje.
Vi ble på øya i 3 døgn og bare badet og koste oss.

 
Vi reiste tilbake til Hervey Bay siden jeg skulle ha med noen deler hjem som de ordnet for meg. Derfra reiste vi sørover langs kysten, bodde ei natt på en privat gård for så å campe ved stranda igjen. Rainbow beach er etter min mening nesten like flott som Fraser Island. Det var varmere her og bedre bademuligheter. Dessuten svært få turister. Det er fullt mulig å ta ferge fra sørenden på Fraser Island for å komme hit. Vi ble her i 3 døgn.
Men dessverre så begynte ferien vår å nærme seg slutten. Som avslutning på paradiset reiste vi noen mil langs stranda før vi ubønnhørlig måtte opp på asfaltveger igjen. I Brisbane ventet faren til Mark (utvekslingsstudent som bodde hos Hilde’s familie i Norge) på oss. Der fikk vi en varm mottagelse med god mat og drikke. I løpet av de to dagene vi var her ble Seaworld besøkt og gutta ble med på ”soccer” kamp.
Så var det bare å ta taxi til flyplassen og sette seg på flyet hjem.
En ting er i alle fall sikkert, vi vil tilbake igjen!

Advertisements